5 TING JEG LÆRTE DA JEG GIFTET MEG (2/5)

«DEN GODE HJELPEREN», SOM JEG KUNNE ØNSKE VI HADDE…

 

Tirsdagen, fem dager før selve dagen kom det – det var meldt 22 mm regn og 23 m/s vind, på selve bryllupsdagen vår! Magene våre vred seg. Vi hadde invitert gjester fra HELE verden og skrytt av hvor FANTASTISK den norske sommeren er! Dette føltes bare så dumt.

Tanken på å feire dagen vår i et telt, som vi ikke engang visste om kom til å stå i dette været var mildt sagt – særdeles ubehagelig! Denne værmeldingen ga oss magevondt helt inn til ryggmargen, MEN vi bestemte oss for å tenke positivt og håpe at det skulle snu. Det var jo meldt sol alle dagene i forkant og alle dagene i etterkant, kanskje skulle det vise seg at vi ble heldige.

Onsdag satte de opp teltet. Torsdag skulle de komme med bord og stoler. Fredag skulle alt i teltet være klart og vi skulle bare legge på trykksaker som siste «finish» og ta i mot alle gjestene inne på fastlandet, på hotellet der alle skulle bo.

Det viste seg å gå en helt annen retning… Torsdagen kom, men ikke bord og stoler. Fredagen kom, og fortsatt ingen bord og stoler…! Fredag ettermiddag, etter utallige telefoner, mer magevondt og litt svett panne, så kom en lekt med stoler og bord sivende inn. Vi var jo på en øy (bare for å gjøre det enkelt), og skulle ha hele selskapet der ute. De hadde lovet to servitører som skulle dekke bord, men dette tok lenger tid enn antatt. Det hele var klart kl. 18.00 fredag kveld, men kun med glass, bestikk, duker, bord og stoler.

Manikyren jeg skulle rekke i god tid i forveien, kastet jeg sammen under en UV-lampe (hjemme-kit for shellac). Så hoppet vi i dusjen og kastet oss ut i båten til fastlandet for å ta i mot gjestene. Vi kom tre timer for sent. Rakk egentlig ikke å si hei til så veldig mange før vi måtte tilbake igjen til øya for å fikse mer. Da vi skulle hente bilen, for å kjøre tilbake til båten, så hadde garasjen den var parkert i, stengt. Heldigvis kom brudgommens fetter kjørende forbi og stoppet oss egentlig for å spørre om veien, men jaggu kunne han svippe oss ned til vår egen båt, slik at vi skulle få dekke til fest.

Hva som hendte med vår egen bil husker jeg ikke, men den kom på plass dagen etter, på et vis.

Tilbake på øya, løp vi som gale rundt og jeg kommanderte folk til å gjøre oppgaver bare for å bli ferdige. Tanter, onkler, forlovere, foreldre og nær familie strakk ut en arm og hjalp oss frem til 01 på natten. Da vi endelig var ferdig med å brette serviettene riktig rundt meny-kortene og hadde lagt ut alle trykksaker så gikk det 30 min og alle kortene begynte å bli vablete. Kunne bare ønske noen kunne fortalt meg dette i forkant. Av med alle kort, forsøke å organisere det kjapt sammen, før det ble gjennomvått av fukt og det hele måtte legges på dagen etter. Selv, la vi oss kl. 3 natten før fordi det var så mye småplukk.

Da natten kom og den vakre solnedgangen var borte kom uværet. Det hamret på rutene av den sterke vinden og det vrengte seg i magene våre. Må innrømme at vi var litt redde for at teltet ikke skulle stå da vi våknet, men det gjorde det! Vi hadde lagt oss i hver vår hytte for natten (hvilket var idiotisk da vi ble liggende alene og redde for en totalt katastrofe dagen derpå skulle by på). Da morgenen kom, sendte brudgom alle rundt for å fikse på detaljer. De hang opp blomster på alle skilt, klippet blomster til alle remsene som stod ut fra teltet, la på trykksaker og ordnet rundt.

Min søster, som var min forlover ble mine øyne utad. Jeg skulle «liksom» slappe av og være brud, men ble egentlig bare stresset av at jeg ikke kunne være der og sørge for at alt ble slik jeg hadde forestilt meg. Så i stedet for å ta livet med ro, satt jeg og bekreftet alle bilder de kom løpende inn med.

– «Skal det se slik ut?»

– «Er du fornøyd?»

–  «Hvem skal sitte på første rad til vielsen?»

–  «Hvor skal rosebladene strøs ut?»

–  «Hvem skal dele ut programmene?»

Jeg trodde jeg skulle bli sprø! Det hele var bare et jag og jeg var alt motsatt av å være en avslappet brud! Rullene i håret mitt ble lagt og jeg var bundet til frisørstolen. En forsøkte å dytte i meg litt mat, en viste meg bilder, en løp inn og ut, en hjalp meg med å se om make-up artisten la sminken riktig på meg (gammelt hus og lite lys var ikke akkurat sjakktrekk).

Det hele som skulle bli en avslappet morgen ble bare veldig mye stress, jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde hatt en rolig morgen med litt bobler i glasset, med mine aller nærmeste venninner og ikke minst min helt spesielt utvalgte forlover og søster.

Denne dagen kommer ikke igjen, så hvorfor ikke la noen andre ta seg av alt maset, avgjørelsene som må tas på stedet og ikke minst ha en som er der for dere på dagen som VET hvordan dere ønsker at det skal være, nettopp fordi den personen har fulgt dere i måneder i forveien.

Her kommer vi inn! Vi har gjort bryllup mange ganger før, vi kan varmt anbefale hva dere bør tenke på, på selve dagen, hva dere bør planlegge i god tid og hva dere bør booke i god tid. Vi hjelper dere med design og den røde tråden. Vi har dekor, dekketallerkener, trykksaker og gode idéer til detaljer liggende på lur. Vi setter opp bord sammen med kunden og vi samarbeider med en fantastisk florist. La oss få lov til å være deres «gode hjelper» på dagen. Vi kunne virkelig ønske at vi hadde hatt en god hjelper selv.

Heldigvis, roet stormen seg rundt kl. 10.00 den bryllupsmorgenen, gjestene ankom den vakre øya på Sørlandet ca. 13.30 og vielsen (som vi egentlig skulle ha utendørs), ble holdt i teltet kl. 14.00. Solen tittet frem på magisk vis, og vi fikk den vakreste solnedgangen en kan drømme om. Vindstille og med utsikt rett ut mot havet.

Herregud, så gøy det er å gifte seg, men hjelpes for et adrenalin man har!

Lykke til!

Foto: Truls Fossum

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *