5 TING JEG LÆRTE DA JEG GIFTET MEG (1/5)

DET GJØR INGENTING OM IKKE ALT GÅR HELT ETTER PLANEN…

 

Tiden var inne; alle satt musestille og ventet – på meg – bruden. Kjolen var kritthvit og vakker. Musikken vi nøye hadde planlagt flommet mot meg der jeg sto klar utenfor lokalet. Jeg følte alle følelser på én gang, og tårene presset seg på. Men ikke søren om jeg skulle ødelegge sminken før noen i det hele tatt hadde sett meg! Alt for mye sto på spill; alle forberedelsene vi hadde gjort – tenk om jeg skulle rote det til nå? Snuble? Hva med kjolen – ville de like den? Og tok ikke brudebuketten fortsatt vel mye plass, til tross for at jeg hadde klippet bort over halvparten og samlet den med en hårstrikk? Det store øyeblikket der min far skulle følge meg inn var nesten der, men det var ikke pappa. Jeg hadde gledet meg fra jeg var liten til å ha ham ved min side, men i stedet hadde jeg min bror med nyoperert kne som måtte lene seg på meg i stedet for meg på ham.

 

Tankene kvernet, men jeg tok meg sammen og tenkte heller på hvor fin dagen så ut til å bli, tross værmeldingen. Lykkelig, utslitt og nervøs trakk jeg pusten og begynte å gå mot inngangen. Bare noen få skritt til nå…

 

Dørene åpnet seg og SWOOSH!, sa det mens jeg kjente at sløret ble revet ut av håret mitt.

 

– Hva i…!?

 

Jeg fektet panisk med armene, men det var for sent; vinden hadde løftet sløret over en rosebusk, og der satt det bom fast (torner er sterkere enn slørkammen jeg kjøpte på eBay). Fetteren til mannen min satt nærmest og kom kjapt til unnsetning. Med skjelvende hender fikk jeg satt sløret noenlunde på plass igjen. Jeg snudde meg sakte mot gjestene og innså at alle hadde fått med seg det hele. Hvem ville vel legge merke til kjolen min nå? Mitt store øyeblikk var…spolert. Jeg trodde jeg skulle begynne å hulke. Derfor var det kanskje jeg som var mest overrasket av alle, da det eneste som kom ut av meg var hylende latter. God, gammeldags latterkrampe! Det var noe utrolig befriende og komisk over at min egen inngang – som bare måtte være plettfri – hadde gått i vasken. Resten av veien fniste jeg som en liten skolepike, helt fri for nerver.

 

Hvis noen på forhånd hadde snakket om å hekte sløret i en rosebusk på vei inn, hadde jeg tenkt at det ville være helt krise. Men det viste seg å være det beste som kunne skje! Jeg hadde nemlig hatt så høye skuldre og tenkt at alt måtte klaffe. Jeg ville ha full kontroll på hver liten detalj; det var jo tross alt snakk om bryllupet mitt.

Takket være rosebusken fikk jeg se at det tross alt ikke var så farlig om noe skar seg, og jeg kunne virkelig hygge meg resten av kvelden. ”Det verste som kunne skje” hadde jo uansett skjedd allerede.

 

Utover kvelden var det flere småting som ikke gikk helt etter planen. Der og da var det litt irriterende, men det ble likevel en fantastisk opplevelse – den klart beste dagen i våre liv. Hvis jeg kan få komme med et råd til dere som planlegger bryllup, vil det derfor være:

 

Bryllup er en av livets aller største begivenheter, og jeg er selvfølgelig helt for å legge masse tid og sjel i feiringen. Men legg vekk tanken om at alt skal klaffe 100 %. Perfeksjon er for det første ikke realistisk (noen serverer skalldyr til tante Randi, bussen med alle gjestene punkterer), og for det andre er det en sikker oppskrift på bekymring og stress. Ingen brud eller brudgom klarer å ha kontroll på alt som skjer i løpet av et bryllup.

 

Etter min mening vil man få en mye hyggeligere opplevelse ved å sikte på at dagen skal klaffe
90 % – eller kanskje til og med 80 %. Altså; en feilkvote på 10 – 20 % ! Det kan også være lurt å ha en ”god hjelper” som kan ta seg av situasjoner som skulle oppstå underveis (de kommer), sånn at brudeparet kan være gjester i eget selskap (del 2 i denne miniserien kommer til å handle om denne ”gode hjelperen”). Med rett innstiling (80 – 90 %) og en assistent blir ikke ”krisene” like skumle, og dere kan konsentrere dere om det som tross alt er det viktigste med feiringen; å feire kjærligheten. Det gjør man best med senkede skuldre.

 

Lykke til!

2 replies on “5 TING JEG LÆRTE DA JEG GIFTET MEG (1/5)

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *